Nei.
Ingen billett kan være gratis nok for dette.
onsdag 14. mai 2014
9. The Hobbit: The Desolation of Smaug
Hadde det ikke vært for at jeg har som mål å lage et innlegg om alle filmene jeg ser i 2014 hadde jeg trolig ikke trengt å si stort om The Hobbit: The Desolation of Smaug. Vi hadde selvfølgelig allerede sett den da vi søndag 9. mars satte oss ned i en av Colosseums minste saler, men siden det lot til at den skulle gå av plakaten fant vi ut at det hadde vært gøy å få den med på kino en gang til. Dessuten synes jeg det kan være greit å få med en film i 2D når jeg bare har sett den i 3D, ettersom jeg har litt varierende suksessrate med hele 3D-effekten.
For å gjøre det enkelt: Fantastisk film, vel i tråd med Peter Jacksons øvrige filmatiseringer av J.R.R. Tolkiens bøker. Det er selvfølgelig gjort endringer i filmen mot originalhistorien, men slik er det jo alltid. Martin Freeman er strålende som Bilbo Baggins, og viser som alltid at han er en skuespiller av rang, til tross for at han har en del kjerne-reaksjoner og uttrykk som han alltid tyr til. Ian McKellen briljerer selvfølgelig igjen som Gandalf, mens deres følgesvenner, den surrete skokken med dverger, presterer å hverken bli irriterende eller masete.
Jeg må også gi Benedict Cumberbatch ros for hans innsats. Denne karen er jo ustoppelig for tiden, og det er ikke annet enn velfortjent.
Effektene er selvfølgelig spektakulære. Alle beist, dyr og udyr ser organiske og helt ekte ut, og overganger mellom fysisk skuespiller og digitale effekter er til tider så sømløse at det er helt vanvittig. Hvordan det lar seg gjøre er for meg en gåte.
Jeg kan ikke lenger si "gå og se den" da den ikke lenger er på kino, og jeg regner med at de fleste som er interesserte i fantasy og eventyr både så den på kino og allerede eier den på Blu-Ray. Det gjør ihvertfall jeg.
10 av 10 hårete tær.
8. 300: Rise Of An Empire
I 2006 kom filmen "300", basert på Frank Millers tegneserie om de beryktede krigerne fra Sparta. Som de fleste filmene Miller har vært involvert i (som Sin City og The Spirit) hadde 300 et spesielt visuelt særpreg, med mørke, skarpe kontraster, begrensede fargepaletter og kunstnerisk designede kampscener som nærmest kan beskrives som "en ballett med frittflytende blod og vilkårlige kroppsdeler på avveie".
Denne stilen smittet også av på andre filmer i samme genre, som f.eks. Immortals.
Jeg virkelig elsket 300, og skal gladelig innrømme at mye av grunnen til det er den visuelle stilen. Jeg kan godt like en film nesten utelukkende basert på at den er behagende å se på, og jeg likte til og med The Spirit (jeg er en av ganske få som gjorde det, har jeg følelsen av).
Da jeg så fikk nyss om at det skulle komme en oppfølger til 300 var forventningene mine like høye som de var lave. Jeg forventet en elendig historie, vakkert pakket inn i tunge videofiltre, green screen-scenarier og voldsakrobatikk.
Og skulle man ha sett: Det er akkurat dette 300: Rise of an Empire tilbyr. Uten så fryktelig mye historie å falle tilbake på tas vi med på en ny runddans av slow motion-vold og bare overkropper.
Rise of an Empire utspiller seg både før, under og etter historien som ble fortalt i 300. Xerxes er stadig på krigsfot og nærmer seg Athen, og Athens flåte, ledet av Themistocles, er i et ubestridelig mindretall. De må derfor ufrivillig inngå samarbeid med gamle fiender for å ha en sjanse til å forsvare seg.
Eller noe sånt.
Skuespillerinnsatsene er svært varierende, men det kan ofte være vanskelig å avgjøre om dette skyldes manus eller skuespilleren selv... Hovedrolleinnehaveren Sullivan Stapleton overbeviser meg allikevel ikke om at han innehar evnen til å gjøre det så mye bedre... Eva Green derimot gjør alt som kan gjøres som den spik, spenna gærne Artemisia, og står nærmest egenhendig for de øyeblikkene i filmen som har andre kvaliteter enn kun det visuelle. Hun er både underholdende, kjempe-ekkel og litt uforklarlig besnærende.
Jeg ville ha vært enormt skuffet dersom jeg hadde forventet storhet i tråd med originalen. Ettersom jeg "la fra meg hjernen i døra" klarte jeg å hygge meg allikevel, men det føles totalt sett umulig å utdele mer enn 3 av 8 avhoggede hoder (dog m/digital blodsprut).
Sånn apropos: Klingenberg 1 begynner å bli sliiiiiiiiten! Der har det ikke skjedd stort siden 80-tallet, minst. Støvete, slitt, kaldt, harde seter og generelt litt halvkjipt. Jeg forventet halvveis at det skulle dukke opp gamle Freia-damer med de gule plastbrettene med Firkløver og Isbre mint. Vi satt dessuten på det nederste midtfeltet, der det er så flatt at hvis man får en 7-åring i setet foran seg så ser man ikke halve bildet. Heldigvis var det såpass få tilstede at vi kunne flytte oss til vi kunne se hele det litt blasse lerretet.
Sånn halv-apropos:
Det jeg uansett kommer til å forbinde denne filmen mest med er at jeg lørdag 8. mars så den med min kjære før vi skulle ut og spise, trodde jeg. Etter filmen styrte hun oss imidlertid til Egertorget der jeg uten forvarsel ble overlatt til mine to gode venner Jørgen og Eirik som skulle ta meg med ut på en forsinket 40-årsfeiring. Episk kveld :)
onsdag 30. april 2014
7. American Hustle
Jeg er svak for heist- og svindlerfilmer. Det er noe forlokkende med å se noen planlegge og utføre et snedig brekk eller svindelforsøk, særlig hvis det skal stjeles fra en ekstra farlig kjeltring eller en slem riking, eller alarmsystemet er det mest avanserte i verden, eller det må utføres sinnsyke stunts bare for å komme i nærheten av stedet byttet er gjemt...
Så, jeg er mer enn entusiastisk da jeg fredag 7. mars setter meg i kinosetet og skal se American Hustle. En heist-film som utspiller seg på 70-tallet med Christian Bale, Amy Adams og Bradley Cooper i hovedrollene, her blir det lettfotet fart, spenning og humor! Da Christian Bale først viser seg på lerretet holder vi og resten av salen på å stryke med av latter. Dette er en fantastisk, liten scene - som blir enda bedre om man stiller den side om side med Christian Bales fremstilling av Patrick Batemans morgenrituale i American Psycho. Jeg kjenner forventningene stiger.
Småsvindleren Irving Rosenfeld (Christian Bale) og hans elskerinne og partner Sydney Prosser (Amy Adams) blir presset til å samarbeide med den overentusiastiske FBI-agenten Richie DiMaso (Bradley Cooper). Dette leder dem inn i en verden av politisk korrupsjon, mafiavirksomhet og moralske dilemmaer - et enkelt, men solid premiss for en hustle-film.
Og så blir det allikevel ikke helt slik. Det hele er litt mer møkkete, tempoet er litt roligere, plottet er litt mindre ambisiøst enn det jeg forventer av en slik film, og stemningen er bare ikke den samme man ble lovet i traileren.
Misforstå meg rett, det er jevnt over mange små perler å finne, og jeg misliker aldeles ikke filmen, men det er noe som skurrer med rytmen. De mange gode skuespillerne klarer ikke helt å binde sammen alle de ulike forholdene og følelsene som er i sving, og figurene svinger mellom "komplekse og underholdende" til "ikke helt troverdige".
Jennifer Lawrence i rollen som Irvings kone Rosalyn og Louis C.K. som DiMasos sjef står for noen av filmens virkelige høydepunkter. Louis C.K. er jo ikke bare en av verdens morsomste stand up-komikere, men har jo forlengst vist seg som en mer enn habil skuespiller i sin eminente serie "Louie". Jennifer Lawrence har jeg bare hørt bli nevnt her og der, og jeg har ikke noe forhold til henne før American Hustle, men jeg blir umiddelbart en fan av denne fremragende, unge skuespilleren under filmens gang. Kanskje ikke nok til at jeg vil gå løs på Hunger Games-filmene med det første, men dog - jeg tar av meg hatten både to og tre ganger for hennes innsats i American Hustle.
Jeremy Renner, kjent fra bl.a. "de nye" Bourne-filmene og som Hawkeye i Avengers, er også overbevisende og svært sympatisk i sin rolle som borgermesteren, Carmine Polito.
Det er dermed så underlig at de tre hovedrolleinnehaverne ikke klarer å holde kursen 100 prosent. Innsatsene sett hver for seg er vel egentlig helt solide, men av og til virker det som om de spiller i litt forskjellige filmer. Det blir bittelitt for komisk i det ene øyeblikket, før det blir ørlite for stusselig og dystert, og brått blir det for overfladisk. Stemningen føles dermed ikke helt konsekvent.
Nå høres jeg svært negativ ut, men jeg synes jo dette alt i alt er en høyst severdig film. Jeg er bare overbevist om at den var ment å være enda bedre.
Jeg gir American Hustle 25 av 37 hjemmepermanentsett.
torsdag 27. mars 2014
6. Inside Llewyn Davis
Jeg er ikke akkurat noen fan av visesang eller visesangere. Det betyr ikke at jeg har noe fundamentalt mot genren, men det har bare aldri noensinne lokket meg på noe tidspunkt i mitt liv. Den eneste grunnen til at jeg sitter på Kino Victoria er at Inside Llewyn Davis er en film av Coen-brødrene, og de svikter sjelden når det gjelder å levere kvalitetsfilm - men det er ikke til å unngå at jeg innstiller meg på at dette kanskje blir en velfilmet men litt kjedelig opplevelse.
Så, da filmen begynner og Oscar Isaac i hovedrollen som Llewyn Davis begynner å synge "Hang Me, Oh Hang Me" overraskes jeg av å ikke bare bli uhorvelig imponert av skuespillerens sangferdigheter, men også av at jeg synes sangen er kjempefiiiin. Jeg pleier ikke synes at sanger er finere enn med én 'i'.
Denne karakterbrytende reaksjonen må jo være Ethan og Joel Coens verk. Det klinger så uhørt godt, og samtidig er både filmingen og stemningsoppbyggingen sublim - og jeg merker at jeg blir svært nysgjerrig på historien bak denne filuren, til tross for at konseptet "karer som sitter med lukkede øyne og synger ømt med en kassegitar på kneet" normalt kan gi meg både høysnue og sure oppstøt.
Året er 1961, og vi møter altså Llewyn Davis - en dyktig visesanger som opptrer på små klubber i Greenwich Village i New York og som tilsynelatende har et trekvart- til halvhjertet ønske om å bli oppdaget. Som en sann kunstnersjel går han slettes ikke med på at salgbarheten skal komme før musikken. Han har en skive ute som ikke selger stort og han gjør ikke store egeninnsats for å øke omsetningen, og agenten hans har kanskje litt vel lang fartstid i bransjen til å kunne få fart på salget. Ikke er Llewyn spesielt begeistret for de få stedene som tilbyr spillejobber heller - både scene, publikum og andre musikere får Nogenlunde til Lite godt i Davis' karakterbok. Det største problemet er allikevel at Llewyn tidligere var en del av en relativt populær duo, men etter at partneren hans døde klarer han ikke å finne fotfestet igjen, og hans manglende evne til å både takle sorgen og å finne veien videre som soloartist fører til at han spenner bein på seg selv om og om igjen.
Alt dette resulterer i at Llewyn ikke er direkte velstående, og hverdagen hans består i stor grad i å finne noen som gidder å tilby ham et måltid og husrom for natten, og det er ingen tvil om at han begynner å slite ut gjestmildheten innen sin nærmeste vennekrets.
Filmen sirkler rundt seg selv, og underveis får vi ta del i en rekke både hverdagslige og bisarre situasjoner, i ekte Coen-ånd. Det innebærer selvfølgelig også vakker filming og lyssetting, melankoli og koksgrå til svart humor, spektakulært troverdig stusselighet og øyeblikk der man ikke er heeelt sikker på at man skjønner hva som er i ferd med å skje.
Jeg har hørt at filmen er full av symbolikk, figurer og referanser bl.a. fra klassisk russisk litteratur, men jeg skal villig innrømme at dette gikk meg fullstendig over hodet. Ikke at det gjør meg noe; formidable skuespillerinnsatser, god dialog, fargerike og/eller -fattige personligheter og vidunderlig kleine situasjoner gjør dette uansett førkunnskap til en litt lun, litt mørk og svært morsom opplevelse som alle bør kunne verdsette.
Jeg kan forestille meg hvor gøy det må ha vært for de som forsto koblingene og symbolikken. Dette diskuteres sikkert på en annen blogg bare noen tastetrykk unna.
Oscar Isaac er som nevnt helt strålende, ikke bare hva synging angår. En del av Llewyns reaksjoner på både folk og hendelser er helt ubetalelige. Jeg skulle så gjerne ha gitt et spesifikt eksempel, men det hadde ødelagt en fantastisk scene. Det holder kanskje å si at Llewyn ikke er helt komfortabel med å synge under private tilstelninger.
Det dukker opp flere andre kjente ansikter, selv om det ikke er en full "stjerne-orgie" - men John Goodman er jo alltid velkommen i en Coen-film, og gjør som vanlig en fantastisk innsats. Vi møter også bl.a. Adam Driver (den ufyselige Adam fra Apatow-serien Girls, et utvilsomt talent som er ryktet å skulle spille Sith-herre i Episode VII), Justin Timberlake og gode, gamle F. Murray Abraham (F. MURRAY ABRAHAAAM!).
Hver gang jeg ser en ny Cohen-film tenker jeg at "denne vil jeg se en gang til", men det blir allikevel sjelden slik - uten at jeg egentlig kan forklare hvorfor. Denne er det imidlertid en god sjanse for at ender opp i Blu-Ray-hylla.
Jeg gir Inside Llewyn Davis 7 av 8 oransje katter (fredag 28. februar).
onsdag 26. mars 2014
5. Dallas Buyers Club
Dette innlegget inneholder noen spoilers om du ikke kjenner til handlingen i Dallas Buyers Club
Det finnes noen skuespillere som man kjenner ansiktet på, mimikken til og lyden av svært godt selv om man ikke egentlig har sett dem i så mye. Joda, Matthew McConaughey har spilt i relativt mange filmer, men kanskje ikke så mange som har vekket min interesse. Det finnes noen, men det blir i stil med "åja, han var med i Amistad, ja!" og "jøss, jeg husker ikke ham i Contact" - for ikke å snakke om "Reign Of Fire? Så jeg egentlig noensinne Reign Of Fire"?
Men jeg liker ham. Så rart det enn høres ut, så finner jeg hans tilstedeværelse behagelig og beroligende. Jeg vet jeg ikke er alene om å synes dette, min Late Night-helt Craig Ferguson sa det til ham på showet sitt her om året: "You know, whenever I talk to you, I feel like everything's gonna be alright".
5 minutter inn i Dallas Buyers Club synes jeg slettes ikke at noe føles spesielt ålreit. McConaughey ser helt jævlig ut, og oppfører seg like ille. Han spiller Ron Woodruf, en fordrukken, neddopet, svindlende, homofob, mannsjåvinistisk rasist av en møkkamann, som nekter å tro at han har fått en "homsesykdom" - til tross for at han ser ut til å veie 44 kilo med klærne på - og jeg har til å begynne med hardt for å tro at jeg skal kunne føle noe sympati for ham. Jeg kjenner jo premisset for filmen; "Mann får HIV, nekter å innfinne seg med det, og påtar seg det æresfulle oppdraget med å skaffe bedre medikamenter for seg selv og andre AIDS-syke", men likefullt: hvordan skal jeg kunne heie på denne personen?
McConaughey leverer selvfølgelig allikevel, og vi blir vitne til en troverdig forandring i Woodrufs syn på seg selv og sine medmennesker. Selv om han kanskje aldri blir en 100% likandes kar, blir jeg svært engasjert og mot slutten sitter jeg formelig med vuvuzela og Woodruf-vimpel. Det er klart at jeg kanskje er litt lettengasjert, særlig når dette er basert på en sann historie der antagonistene er amerikansk helsepolitikk, lobbyvirksomhet og trangsynthet, og ofrene er vanlige mennesker som ikke bare får en dødelig sykdom, men som også må kjempe mot fordommer, uvitenhet og legemiddelindustriens hensynsløse natur. Ron Woodruf blir bare et sårt behøvd våpen i kampen, og McConaughey gjør rollen helt perfekt.
Det er varmt, trist, muntert og opprørende om hverandre. Tidvis er det ubehagelig, symptomene blir illustrert med svimlende kameraføring og overbevisende tinnitus-effekter. Og mengder av lei hoste.
Jared Leto gjør en strålende rolle som den transkjønnede Rayon som også har pådratt seg sykdommen, og som blir Rons forretningspartner og venn. Rayon er en oppdiktet person, som i følge screenwriter Craig Borten er ment som en personifisering av alt og alle som påvirket og utfordret Woodruf under hans arbeid med The Dallas Buyers Club.
Det er fantastisk vellaget og velspilt, og selv om jeg ikke helt klarer å få følelsen av å se en storfilm i ordets rette forstand, synes jeg allikevel igjen at jeg ser en viktig film. De "små" heltene kan lett forsvinne i en verdenshistorie som er preget av grusomheter, plager og tragedier, og vi kan ha godt av å lære om dem og huske dem - selv om de heltemessige handlingene til somme kan ha hatt utspring i egoistiske behov.
Det er ihvertfall ingen tvil om at Matthew McConaughey er tilbake - eller skal man regelrett kunne si at han endelig har ankommet? Siden jeg var og så Dallas Buyers Club torsdag 27. februar har han rukket å motta Oscar for Beste mannlige rolle i nettopp denne filmen. Etter sin fantastiske opptreden i The Wolf Of Wall Street, og med den kommende Interstellar og den pågående serien True Detective (som jeg gleder meg så mye til at jeg nesten revner) i tillegg må han velfortjent kunne utnevnes som et av nåtidens viktigste og største navn i Hollywood.
Jeg gir filmen 67 av 73 Alright, alright, alrights.
Det finnes noen skuespillere som man kjenner ansiktet på, mimikken til og lyden av svært godt selv om man ikke egentlig har sett dem i så mye. Joda, Matthew McConaughey har spilt i relativt mange filmer, men kanskje ikke så mange som har vekket min interesse. Det finnes noen, men det blir i stil med "åja, han var med i Amistad, ja!" og "jøss, jeg husker ikke ham i Contact" - for ikke å snakke om "Reign Of Fire? Så jeg egentlig noensinne Reign Of Fire"?
Men jeg liker ham. Så rart det enn høres ut, så finner jeg hans tilstedeværelse behagelig og beroligende. Jeg vet jeg ikke er alene om å synes dette, min Late Night-helt Craig Ferguson sa det til ham på showet sitt her om året: "You know, whenever I talk to you, I feel like everything's gonna be alright".
5 minutter inn i Dallas Buyers Club synes jeg slettes ikke at noe føles spesielt ålreit. McConaughey ser helt jævlig ut, og oppfører seg like ille. Han spiller Ron Woodruf, en fordrukken, neddopet, svindlende, homofob, mannsjåvinistisk rasist av en møkkamann, som nekter å tro at han har fått en "homsesykdom" - til tross for at han ser ut til å veie 44 kilo med klærne på - og jeg har til å begynne med hardt for å tro at jeg skal kunne føle noe sympati for ham. Jeg kjenner jo premisset for filmen; "Mann får HIV, nekter å innfinne seg med det, og påtar seg det æresfulle oppdraget med å skaffe bedre medikamenter for seg selv og andre AIDS-syke", men likefullt: hvordan skal jeg kunne heie på denne personen?
McConaughey leverer selvfølgelig allikevel, og vi blir vitne til en troverdig forandring i Woodrufs syn på seg selv og sine medmennesker. Selv om han kanskje aldri blir en 100% likandes kar, blir jeg svært engasjert og mot slutten sitter jeg formelig med vuvuzela og Woodruf-vimpel. Det er klart at jeg kanskje er litt lettengasjert, særlig når dette er basert på en sann historie der antagonistene er amerikansk helsepolitikk, lobbyvirksomhet og trangsynthet, og ofrene er vanlige mennesker som ikke bare får en dødelig sykdom, men som også må kjempe mot fordommer, uvitenhet og legemiddelindustriens hensynsløse natur. Ron Woodruf blir bare et sårt behøvd våpen i kampen, og McConaughey gjør rollen helt perfekt.
Det er varmt, trist, muntert og opprørende om hverandre. Tidvis er det ubehagelig, symptomene blir illustrert med svimlende kameraføring og overbevisende tinnitus-effekter. Og mengder av lei hoste.
Jared Leto gjør en strålende rolle som den transkjønnede Rayon som også har pådratt seg sykdommen, og som blir Rons forretningspartner og venn. Rayon er en oppdiktet person, som i følge screenwriter Craig Borten er ment som en personifisering av alt og alle som påvirket og utfordret Woodruf under hans arbeid med The Dallas Buyers Club.
Det er fantastisk vellaget og velspilt, og selv om jeg ikke helt klarer å få følelsen av å se en storfilm i ordets rette forstand, synes jeg allikevel igjen at jeg ser en viktig film. De "små" heltene kan lett forsvinne i en verdenshistorie som er preget av grusomheter, plager og tragedier, og vi kan ha godt av å lære om dem og huske dem - selv om de heltemessige handlingene til somme kan ha hatt utspring i egoistiske behov.
Det er ihvertfall ingen tvil om at Matthew McConaughey er tilbake - eller skal man regelrett kunne si at han endelig har ankommet? Siden jeg var og så Dallas Buyers Club torsdag 27. februar har han rukket å motta Oscar for Beste mannlige rolle i nettopp denne filmen. Etter sin fantastiske opptreden i The Wolf Of Wall Street, og med den kommende Interstellar og den pågående serien True Detective (som jeg gleder meg så mye til at jeg nesten revner) i tillegg må han velfortjent kunne utnevnes som et av nåtidens viktigste og største navn i Hollywood.
Jeg gir filmen 67 av 73 Alright, alright, alrights.
fredag 28. februar 2014
4. Død Snø 2
Zombier? Ja takk.
Nazi-zombier? Don't mind if I do!
Nazi-zombier som kan resonnere, snakke, forstå både engelsk og Stavanger-dialekt, skape nye zombie-undersåtter med magisk berøring og som insisterer på å utføre 70 år gamle ordre? Ja, men... jo, nei, eller - eh, vent... Nei, hæ?
Premissene for zombiefilmer er mye omstridt. Løpende, subbende, skrikende, stønnende, smarte eller totalt ubevisste... Hva er lov?
Zombier finnes stort sett ikke (annet enn i metaforisk forstand), og det bør da kunne være åpent for tolkning av temaet - selv om George A. Romero i 1968 utvilsomt satte standarden for den vaklende, snublende og samtidig urimelig sterke zombien som de aller fleste av oss forbinder med begrepet.
Og mange har virkelig problemer med at man avviker fra Romeros "walker". En tysk Facebook-venn uttrykte nylig sin manglende entusiasme for det kommende zombie-Playstation-spillet "Dying Light" slik: "why do they make zombies who transform in a manga-kind of way? Real zombies do not do this "mouth-transforming" stuff".
Jeg påpeker; "real zombies".
Jeg har selv som regel problemer med filmer som forandrer på et originalkonsept.
Stallones Judge Dredd som tar av seg hjelmen? Å nei, du.
Vampyrer som glitrer i dagslys, og som gidder å bruke tid på den mest tafatte, depressive og usjarmerende jenta i klassen? Slutt'a.
Stort sett det meste i Harry Potter-filmene? Fysjom føy.
Og kanskje litt utenfor, men samtidig helt innenfor: Greedo skøt først? Haha, nei, din dust.
Allikevel brukte jeg selv ikke så lang tid på å venne meg til ideen om løpende zombier etter Danny Boyles 28 Days Later.
Jeg foretrekker walkers selv, og jeg har vært fan av genren helt siden jeg så originalversjonen av Day of the Dead på en sliten, skurrete ELSA-kopi på VHS (noen andre som husker disse?) - men så sinnsykt spennende det var til tider da de overaggressive og målrettede zombiene kom springende i både 28 Days og 28 Weeks. Det fikk meg til å gruble litt over zombie-konseptet, og jeg fant ut for meg selv at det finnes mange ulike tilnærminger til hvordan zombier oppstår - om det være seg voodoo, giftig atomavfall, monstre designet av mennesker eller menneskeskapte/naturlig oppståtte virusepidemier - og at "zombie" dermed bør kunne være et sekkebegrep for "alle reanimerte døde kropper eller livsformer basert på dødt vev".
Men nå tråkker jeg sikkert på tær, så jeg går videre.
Det var en stor dag for meg da jeg i 2009 så Tommy Wirkolas Død Snø for første gang.
En norsk zombiefilm? Jeg kunne ikke forestille meg at dette skulle kunne bli annet enn elendig, men så feil kan man altså ta. Jeg simpelthen elsker Død Snø, det er en velkonstruert, velspilt og spennende film som balanserer skrekk og gørr perfekt med humor og variert persongalleri.
Den både følger grøsser-oppskriften på en nesten parodierende måte, samtidig som den brøyter sin egen vei og skaper sin egen plattform - jeg mener ikke at Nazi-zombier var et nytt konsept, for all del (let f.eks. opp kalkunene Zombie Lake og Oasis Of The Zombies hvis du orker), men Død Snø fremsto som så egenartet i både stemning og det visuelle inntrykket at jeg satt igjen med følelsen av både å ha sett noe kjent og kjært, men samtidig helt nytt.
Og nå, endelig, Død Snø 2.
Rett og slett, en oppfølger.
Nyheten om at Wirkola var igang med andre kapittel gjorde meg bemerkelsesverdig entusiastisk, og jeg har unngått trailere og omtaler så langt det har vært mulig.
Her om dagen (onsdag 26.02.14) var endelig tiden inne for å få sett den, og jeg fikk med meg min venn Jørgen til lille sal 6 på Ringen Kino.
Vi møter igjen den eneste overlevende fra Død Snø, Martin (Vegard Hoel), og historien gjenopptas akkurat der den slapp, rett etter en kjapp oppsummering av den første filmen.
Det viser seg at oberst Herzog og hans lystige tropp ikke bare var opptatt av å få igjen skatten sin, de har nemlig en ordre stående som de aldri fikk utført - en ordre gitt av selveste Adolf. Og da kan jo ikke en lojal SS-offisér la noe så hverdagslig som rigor mortis komme i veien.
Martin på sin side får et forklaringsproblem etter hytteturen, og med ingenting å tape må han igjen ta opp kampen.
Det er ikke til å stikke under en stol at man i DS2 avviker ørlitegrann fra originalformatet. Det er ironisk nok ikke så mye snø å snakke om, annet enn i åpningssekvensen. Det satses ikke på grøss og skremsel - det er vel egentlig ikke en eneste ordentlig scare igjennom hele filmen - men all tyngde legges snarere på blod og splatter, humor, action og slåssing.
Joda, slåssing. Mye, og bra sådan.
Dette blir igjen en av de dustete filmene jeg ikke kan unngå å elske. Stemningen ligger i sjiktet Evil Dead 2, Army of Darkness og Braindead, og er nydelig cheesy på sin egen måte. Denne filmen vet åpenbart hva den er, og fokuserer på å gi oss det vi har kommet for. Ah, hurra for norsk cheese! Våger jeg å si "zombiefilmenes Jarlsberg"?
De fleste i salen ler og humrer hele veien, inkludert Jørgen og meg selv. Det er gøy, så utrolig gøy, og spennende. Og tidvis nokså brutalt og litt ekkelt, men det er derfor vi er her og ser nettopp denne filmen.
Og la meg bare si det: Vegar Hoel - for en helt! Han omfavner den absurde rollen sin med begge armene, og gir full gass. Det er en fryd for øyet.
Et par grupper med bifigurer føles litt halvflaue og påklistrede de første gangene vi møter dem, men det vokser fort på en og blir ganske så bra allikevel.
Jeg må få spesifikt få nevne musikken, som er ved Christian Wibe - slik som i den første Død Snø.
Hr. Wibe er min nye helt. Musikken er jagende, superdramatisk og ved noen anledninger uhyre dunkel, og de på overflaten nakne messingpartiene som går igjen flere ganger i filmen er så kick ass at jeg får gåsehud. Med god hjelp fra det sinnsyke lydanlegget på Ringens bittelille sal rister det så inderlig godt i magen, uten at det blir plagsomt for ørene. Selv om det som
foregår på lerretet alltid er pakket inn i et komisk element klarer lydsporet å bidra til at det tidvis blir inderlig og oppriktig mørkt - og oberst Herzog blir unektelig autoritær.
En ekstra oppmerksomhet bør gå til filmens mest hjerteskjærende figur - for meg, den beste zombie-personligheten siden Bub i Day of the Dead - spilt av en godt profilert norsk skuespiller, hvis innsats her gjør at jeg for alltid kommer til å ha litt ekstra respekt for ham. Du vet det når det skjer, jeg skal ikke si mer.
Det hele lever selvfølgelig aldri helt opp til originalen, men det trodde vel ingen at den skulle.
Det viktige er at dette er en feel-good-film for de av oss som klarer å se humoren i mørk humor, og som kan ta en zombiefilm på alvor uten å ta den alvorlig.
Dette er utvilsomt en film jeg kommer til å ende opp med å se mange ganger, kanskje til og med på kino, og jeg tillater meg å håpe på at Wirkola finner tid og ork til en treer om ikke altfor lenge.
Jeg gir den 51 av 59 mercedesstjerner.
Nazi-zombier? Don't mind if I do!
Nazi-zombier som kan resonnere, snakke, forstå både engelsk og Stavanger-dialekt, skape nye zombie-undersåtter med magisk berøring og som insisterer på å utføre 70 år gamle ordre? Ja, men... jo, nei, eller - eh, vent... Nei, hæ?
Premissene for zombiefilmer er mye omstridt. Løpende, subbende, skrikende, stønnende, smarte eller totalt ubevisste... Hva er lov?
Zombier finnes stort sett ikke (annet enn i metaforisk forstand), og det bør da kunne være åpent for tolkning av temaet - selv om George A. Romero i 1968 utvilsomt satte standarden for den vaklende, snublende og samtidig urimelig sterke zombien som de aller fleste av oss forbinder med begrepet.
Og mange har virkelig problemer med at man avviker fra Romeros "walker". En tysk Facebook-venn uttrykte nylig sin manglende entusiasme for det kommende zombie-Playstation-spillet "Dying Light" slik: "why do they make zombies who transform in a manga-kind of way? Real zombies do not do this "mouth-transforming" stuff".
Jeg påpeker; "real zombies".
Jeg har selv som regel problemer med filmer som forandrer på et originalkonsept.
Stallones Judge Dredd som tar av seg hjelmen? Å nei, du.
Vampyrer som glitrer i dagslys, og som gidder å bruke tid på den mest tafatte, depressive og usjarmerende jenta i klassen? Slutt'a.
Stort sett det meste i Harry Potter-filmene? Fysjom føy.
Og kanskje litt utenfor, men samtidig helt innenfor: Greedo skøt først? Haha, nei, din dust.
Allikevel brukte jeg selv ikke så lang tid på å venne meg til ideen om løpende zombier etter Danny Boyles 28 Days Later.
Jeg foretrekker walkers selv, og jeg har vært fan av genren helt siden jeg så originalversjonen av Day of the Dead på en sliten, skurrete ELSA-kopi på VHS (noen andre som husker disse?) - men så sinnsykt spennende det var til tider da de overaggressive og målrettede zombiene kom springende i både 28 Days og 28 Weeks. Det fikk meg til å gruble litt over zombie-konseptet, og jeg fant ut for meg selv at det finnes mange ulike tilnærminger til hvordan zombier oppstår - om det være seg voodoo, giftig atomavfall, monstre designet av mennesker eller menneskeskapte/naturlig oppståtte virusepidemier - og at "zombie" dermed bør kunne være et sekkebegrep for "alle reanimerte døde kropper eller livsformer basert på dødt vev".
Men nå tråkker jeg sikkert på tær, så jeg går videre.
Det var en stor dag for meg da jeg i 2009 så Tommy Wirkolas Død Snø for første gang.
En norsk zombiefilm? Jeg kunne ikke forestille meg at dette skulle kunne bli annet enn elendig, men så feil kan man altså ta. Jeg simpelthen elsker Død Snø, det er en velkonstruert, velspilt og spennende film som balanserer skrekk og gørr perfekt med humor og variert persongalleri.
Den både følger grøsser-oppskriften på en nesten parodierende måte, samtidig som den brøyter sin egen vei og skaper sin egen plattform - jeg mener ikke at Nazi-zombier var et nytt konsept, for all del (let f.eks. opp kalkunene Zombie Lake og Oasis Of The Zombies hvis du orker), men Død Snø fremsto som så egenartet i både stemning og det visuelle inntrykket at jeg satt igjen med følelsen av både å ha sett noe kjent og kjært, men samtidig helt nytt.
Rett og slett, en oppfølger.
Nyheten om at Wirkola var igang med andre kapittel gjorde meg bemerkelsesverdig entusiastisk, og jeg har unngått trailere og omtaler så langt det har vært mulig.
Her om dagen (onsdag 26.02.14) var endelig tiden inne for å få sett den, og jeg fikk med meg min venn Jørgen til lille sal 6 på Ringen Kino.
Det viser seg at oberst Herzog og hans lystige tropp ikke bare var opptatt av å få igjen skatten sin, de har nemlig en ordre stående som de aldri fikk utført - en ordre gitt av selveste Adolf. Og da kan jo ikke en lojal SS-offisér la noe så hverdagslig som rigor mortis komme i veien.
Martin på sin side får et forklaringsproblem etter hytteturen, og med ingenting å tape må han igjen ta opp kampen.
Det er ikke til å stikke under en stol at man i DS2 avviker ørlitegrann fra originalformatet. Det er ironisk nok ikke så mye snø å snakke om, annet enn i åpningssekvensen. Det satses ikke på grøss og skremsel - det er vel egentlig ikke en eneste ordentlig scare igjennom hele filmen - men all tyngde legges snarere på blod og splatter, humor, action og slåssing.
Joda, slåssing. Mye, og bra sådan.
Dette blir igjen en av de dustete filmene jeg ikke kan unngå å elske. Stemningen ligger i sjiktet Evil Dead 2, Army of Darkness og Braindead, og er nydelig cheesy på sin egen måte. Denne filmen vet åpenbart hva den er, og fokuserer på å gi oss det vi har kommet for. Ah, hurra for norsk cheese! Våger jeg å si "zombiefilmenes Jarlsberg"?
De fleste i salen ler og humrer hele veien, inkludert Jørgen og meg selv. Det er gøy, så utrolig gøy, og spennende. Og tidvis nokså brutalt og litt ekkelt, men det er derfor vi er her og ser nettopp denne filmen.
Og la meg bare si det: Vegar Hoel - for en helt! Han omfavner den absurde rollen sin med begge armene, og gir full gass. Det er en fryd for øyet.
Et par grupper med bifigurer føles litt halvflaue og påklistrede de første gangene vi møter dem, men det vokser fort på en og blir ganske så bra allikevel.
Jeg må få spesifikt få nevne musikken, som er ved Christian Wibe - slik som i den første Død Snø.
Hr. Wibe er min nye helt. Musikken er jagende, superdramatisk og ved noen anledninger uhyre dunkel, og de på overflaten nakne messingpartiene som går igjen flere ganger i filmen er så kick ass at jeg får gåsehud. Med god hjelp fra det sinnsyke lydanlegget på Ringens bittelille sal rister det så inderlig godt i magen, uten at det blir plagsomt for ørene. Selv om det som
foregår på lerretet alltid er pakket inn i et komisk element klarer lydsporet å bidra til at det tidvis blir inderlig og oppriktig mørkt - og oberst Herzog blir unektelig autoritær.
En ekstra oppmerksomhet bør gå til filmens mest hjerteskjærende figur - for meg, den beste zombie-personligheten siden Bub i Day of the Dead - spilt av en godt profilert norsk skuespiller, hvis innsats her gjør at jeg for alltid kommer til å ha litt ekstra respekt for ham. Du vet det når det skjer, jeg skal ikke si mer.
Det hele lever selvfølgelig aldri helt opp til originalen, men det trodde vel ingen at den skulle.
Det viktige er at dette er en feel-good-film for de av oss som klarer å se humoren i mørk humor, og som kan ta en zombiefilm på alvor uten å ta den alvorlig.
Dette er utvilsomt en film jeg kommer til å ende opp med å se mange ganger, kanskje til og med på kino, og jeg tillater meg å håpe på at Wirkola finner tid og ork til en treer om ikke altfor lenge.
Jeg gir den 51 av 59 mercedesstjerner.
Abonner på:
Innlegg (Atom)