4. Død Snø 2

Zombier? Ja takk.
Nazi-zombier? Don't mind if I do!
Nazi-zombier som kan resonnere, snakke, forstå både engelsk og Stavanger-dialekt, skape nye zombie-undersåtter med magisk berøring og som insisterer på å utføre 70 år gamle ordre? Ja, men... jo, nei, eller - eh, vent... Nei, hæ?

Premissene for zombiefilmer er mye omstridt. Løpende, subbende, skrikende, stønnende, smarte eller totalt ubevisste... Hva er lov?

Zombier finnes stort sett ikke (annet enn i metaforisk forstand), og det bør da kunne være åpent for tolkning av temaet - selv om George A. Romero i 1968 utvilsomt satte standarden for den vaklende, snublende og samtidig urimelig sterke zombien som de aller fleste av oss forbinder med begrepet.

Og mange har virkelig problemer med at man avviker fra Romeros "walker". En tysk Facebook-venn uttrykte nylig sin manglende entusiasme for det kommende zombie-Playstation-spillet "Dying Light" slik: "why do they make zombies who transform in a manga-kind of way? Real zombies do not do this "mouth-transforming" stuff".
Jeg påpeker; "real zombies".

Jeg har selv som regel problemer med filmer som forandrer på et originalkonsept.
Stallones Judge Dredd som tar av seg hjelmen? Å nei, du.
Vampyrer som glitrer i dagslys, og som gidder å bruke tid på den mest tafatte, depressive og usjarmerende jenta i klassen? Slutt'a.
Stort sett det meste i Harry Potter-filmene? Fysjom føy.
Og kanskje litt utenfor, men samtidig helt innenfor: Greedo skøt først? Haha, nei, din dust.

Allikevel brukte jeg selv ikke så lang tid på å venne meg til ideen om løpende zombier etter Danny Boyles 28 Days Later.
Jeg foretrekker walkers selv, og jeg har vært fan av genren helt siden jeg så originalversjonen av Day of the Dead på en sliten, skurrete ELSA-kopi på VHS (noen andre som husker disse?) - men så sinnsykt spennende det var til tider da de overaggressive og målrettede zombiene kom springende i både 28 Days og 28 Weeks. Det fikk meg til å gruble litt over zombie-konseptet, og jeg fant ut for meg selv at det finnes mange ulike tilnærminger til hvordan zombier oppstår - om det være seg voodoo, giftig atomavfall, monstre designet av mennesker eller menneskeskapte/naturlig oppståtte virusepidemier - og at "zombie" dermed bør kunne være et sekkebegrep for "alle reanimerte døde kropper eller livsformer basert på dødt vev".
Men nå tråkker jeg sikkert på tær, så jeg går videre.


Det var en stor dag for meg da jeg i 2009 så Tommy Wirkolas Død Snø for første gang.
En norsk zombiefilm? Jeg kunne ikke forestille meg at dette skulle kunne bli annet enn elendig, men så feil kan man altså ta. Jeg simpelthen elsker Død Snø, det er en velkonstruert, velspilt og spennende film som balanserer skrekk og gørr perfekt med humor og variert persongalleri.
Den både følger grøsser-oppskriften på en nesten parodierende måte, samtidig som den brøyter sin egen vei og skaper sin egen plattform - jeg mener ikke at Nazi-zombier var et nytt konsept, for all del (let f.eks. opp kalkunene Zombie Lake og Oasis Of The Zombies hvis du orker), men Død Snø fremsto som så egenartet i både stemning og det visuelle inntrykket at jeg satt igjen med følelsen av både å ha sett noe kjent og kjært, men samtidig helt nytt.

Og nå, endelig, Død Snø 2.
Rett og slett, en oppfølger.
Nyheten om at Wirkola var igang med andre kapittel gjorde meg bemerkelsesverdig entusiastisk, og jeg har unngått trailere og omtaler så langt det har vært mulig.
Her om dagen (onsdag 26.02.14) var endelig tiden inne for å få sett den, og jeg fikk med meg min venn Jørgen til lille sal 6 på Ringen Kino.

Vi møter igjen den eneste overlevende fra Død Snø, Martin (Vegard Hoel), og historien gjenopptas akkurat der den slapp, rett etter en kjapp oppsummering av den første filmen.
Det viser seg at oberst Herzog og hans lystige tropp ikke bare var opptatt av å få igjen skatten sin, de har nemlig en ordre stående som de aldri fikk utført - en ordre gitt av selveste Adolf. Og da kan jo ikke en lojal SS-offisér la noe så hverdagslig som rigor mortis komme i veien.
Martin på sin side får et forklaringsproblem etter hytteturen, og med ingenting å tape må han igjen ta opp kampen.

Det er ikke til å stikke under en stol at man i DS2 avviker ørlitegrann fra originalformatet. Det er ironisk nok ikke så mye snø å snakke om, annet enn i åpningssekvensen. Det satses ikke på grøss og skremsel - det er vel egentlig ikke en eneste ordentlig scare igjennom hele filmen - men all tyngde legges snarere på blod og splatter, humor, action og slåssing.
Joda, slåssing. Mye, og bra sådan.
Dette blir igjen en av de dustete filmene jeg ikke kan unngå å elske. Stemningen ligger i sjiktet Evil Dead 2, Army of Darkness og Braindead, og er nydelig cheesy på sin egen måte. Denne filmen vet åpenbart hva den er, og fokuserer på å gi oss det vi har kommet for. Ah, hurra for norsk cheese! Våger jeg å si "zombiefilmenes Jarlsberg"?
De fleste i salen ler og humrer hele veien, inkludert Jørgen og meg selv. Det er gøy, så utrolig gøy, og spennende. Og tidvis nokså brutalt og litt ekkelt, men det er derfor vi er her og ser nettopp denne filmen.
Og la meg bare si det: Vegar Hoel - for en helt! Han omfavner den absurde rollen sin med begge armene, og gir full gass. Det er en fryd for øyet.
Et par grupper med bifigurer føles litt halvflaue og påklistrede de første gangene vi møter dem, men det vokser fort på en og blir ganske så bra allikevel.

Jeg må få spesifikt få nevne musikken, som er ved Christian Wibe - slik som i den første Død Snø.
Hr. Wibe er min nye helt. Musikken er jagende, superdramatisk og ved noen anledninger uhyre dunkel, og de på overflaten nakne messingpartiene som går igjen flere ganger i filmen er så kick ass at jeg får gåsehud. Med god hjelp fra det sinnsyke lydanlegget på Ringens bittelille sal rister det så inderlig godt i magen, uten at det blir plagsomt for ørene. Selv om det som
foregår på lerretet alltid er pakket inn i et komisk element klarer lydsporet å bidra til at det tidvis blir inderlig og oppriktig mørkt - og oberst Herzog blir unektelig autoritær.

En ekstra oppmerksomhet bør gå til filmens mest hjerteskjærende figur - for meg, den beste zombie-personligheten siden Bub i Day of the Dead - spilt av en godt profilert norsk skuespiller, hvis innsats her gjør at jeg for alltid kommer til å ha litt ekstra respekt for ham. Du vet det når det skjer, jeg skal ikke si mer.

Det hele lever selvfølgelig aldri helt opp til originalen, men det trodde vel ingen at den skulle.
Det viktige er at dette er en feel-good-film for de av oss som klarer å se humoren i mørk humor, og som kan ta en zombiefilm på alvor uten å ta den alvorlig.
Dette er utvilsomt en film jeg kommer til å ende opp med å se mange ganger, kanskje til og med på kino, og jeg tillater meg å håpe på at Wirkola finner tid og ork til en treer om ikke altfor lenge.

Jeg gir den 51 av 59 mercedesstjerner.

3. The Wolf Of Wall Street

Ukens tredje forestilling fant sted på onsdag, men dette innlegget har blitt noe forsinket da jeg har vært opptatt med å dra på konsert, fylle altfor mange år og denslags trivielle foreteelser.

Det er kanskje egentlig ikke så stort behov for at jeg legger ut i det vide og brede om "The Wolf Of Wall Street". Er man mer enn litt interessert i film er sjansen stor for at man alt ar sett den, eller i det minste har fått med seg hva det dreier seg om - og at det lukter Oscar lang vei.

Leonardo DiCaprio og Martin Scorsese er en mektig kombinasjon som umiddelbart skaper forventinger og håp om storhet, men onsdagens besøk på Kino Victoria ble utrolig nok enda bedre enn jeg hadde våget håpe.

Premisset er enkelt. Vi følger Jordan Belfort, en dyktig ung aksjemegler, fra han begynner i bransjen til han har blitt et av de største og mest beryktede navnene både for aktører innen aksjemarkedet og spesialenheter innen FBI.
Det er en vidunderlig ublu og lite diskrét fremstilling. Det har ikke gått mange minuttene innen jeg får se kokain bli brukt på oppfinnsomme, nye måter, og jeg for første av utallige ganger tenker på min venn Jørgen som tok med seg sin mor på kino for å se denne filmen.
Nakenhet, dopbruk, vold, banndom og generelt kritikkverdig oppførsel er ikke mangelvare, og det hadde kunnet kanskje blitt en rent spekulativ film (Stocksploitation?) om det ikke hadde vært så sykt, sykt vellaget og velspilt. Jeg har ikke lyst til å si stort om hva som skjer underveis, dette er en film man bare må se, med mindre man er altfor lett støtt.
Om man så ser den og ikke liker den har man utvilsomt fått seg en opplevelse man sjeldent vil glemme.

Skuespillerprestasjonene er helt fantastiske, ledet an av en helt hensynsløs maktdemonstrasjon fra Leonardo DiCaprio. Han er jo utvilsomt et av verdens største skuespillertalenter, noe som har vært tydelig for meg siden første gang jeg så ham, i "What's Eating Gilbert Grape". Den gang trodde jeg lenge at Lasse Hallström hadde fått en utviklingshemmet gutt til å spille rollen som Arnie - en rolle det også kan føles som om DiCaprio henter frem i et av de beste og mest uforglemmelige partiene av "Wolf". I rollen som Belfort er han så stor at det nesten ikke er plass på lerretet, og det er en fryd å følge den tidvis ufyselige rollefiguren hans gjennom 180 hurtig unnagjorte minutter.

Den øvrige rollebesetningen er også nydelig sammensatt. Den brokete gjengen Belfort omgir seg med, både av kolleger og venner, er så overbevisende og underholdende at man bare må glise av alt de tar seg til - nesten uansett om man vil eller ikke.

Jonah Hill presterer igjen å være både 100% rollefigur og 100% Jonah Hill, hvilket alltid er gøy.
Den alltid likandes Rob Reiner spiller Belforts far, og Matthew McConaughey briljerer som mannen som klarer å korrumpere Belfort allerede på hans første dag på jobb - og banker i samme slengen inn en musikalsk referanse som kommer til å bli mye referert og imitert i uoverskuelig framtid (SPOILER-link: McConaughey forteller om bakgrunnen til denne scenen).
Kyle Chandler, som til tross for en lang merittliste for meg fortsatt er "han karen fra TV-serien Early Edition" overrasker med en utrolig sterk innsats, og rykker langt opp i køen over skuespillere jeg respekterer og håper å se mye mer av. Moro.
Jeg kan egentlig ikke si stort mer om The Wolf Of Wall Street uten å ødelegge. Gå og se den.
GÅ OG SE DEN!
Den får 36 av 38 mulige poeng.


Jeg må få tillegge at dette var mitt første besøk på Vika Kino etter at det ble pusset opp og gjort om til Kino Victoria.
Konseptet med restaurant og kino er artig, men det er litt forvirrende å bli spurt om man har reservert bord når man er på vei til kinosalen. Det heter seg jo at man kan kjøpe mat og spise i restauranten eller ta det med inn i salen, noe som gjorde at jeg forestilte meg en sal med massevis av stoler og bord, men sal 1 er fortsatt en standard kinosal, bare med et litt større "brett" på armlenet. Jeg var takknemlig for at jeg tok med meg en lakrisstang og ikke en bolle lett kremet fiskesuppe inn. De tenkte sikkert mest på sine småretter til nettopp slikt bruk. Salen er forøvrig stor og fin, med bra luft og behagelige seter. Lyden er bra, men tidvis litt skarp, og under en litt skrikete scene gjorde det litt vondt i ørene. Bildet er derimot helt perfekt, og da lyset dimmes og filmen begynner er Universal-vignetten så crisp og klar at jeg har for meg at dette må være det beste bildet jeg har sett på et kinolerret.

Nå hadde vi egentlig planer om å være på kino i både igår, idag og imorgen, men helgen kom og tok oss og vi har ikke klart å karre oss opp for å bestille billetter enda (siden VIP-kortet er litt spesielt får jeg ikke bestilt over nett).
Neste innlegg vil vise når, hvor og hva vi klarer å få med oss neste gang :)

2. The Monuments Men

I går (tirsdag 18. februar 2014) var det klart for ukens andre kinotur.

Samtidig som jeg ser fram mot å se The Monuments Men mye fordi jeg er fan av de deltakende skuespillerne (George Clooney, Cate Blanchett, Bill Murray, Matt Damon, Bill Balaban m.fl.) så føles det godt å bruke VIP-kortet mitt til å se en "ordentlig" film.

Jeg mener, Anchorman 2 var morsom, men en film om en gruppe menn som frivillig ville delta i feltet under 2. verdenskrig for å forsøke å redde og gjenfinne kunst og kulturskatter står det jo uomtvistelig litt mer respekt av.
Det kommer til å se så uendelig mye bedre ut å poste på Facebook at jeg bruker fribilletten for å se en film basert på en sann historie om kulturbevaring og heltemot, enn en film som knapt er basert på et manus i det hele tatt.



Filmen er kjempebra, rett og slett. Jeg ser i ettertid at den får blandet kritikk, på både relevant og skikkelig irrelevant grunnlag.
Noen synes den bruker for lite tid på å tegne opp personene vi følger og båndene som finnes og dannes mellom disse, noen mener det er i overflod.
Noen på IMDB mente det var "den dårligste WWII-filmen de hadde sett", men da kan jeg ikke annet enn å føle at de ikke hadde sjekket hva slags film de skulle se på forhånd. Nei, det er jo ikke så mye en krigsfilm per definisjon, samtidig som at det er på flere måter kun krig og konsekvenser av krig det handler om.

Vi møter altså en liten gruppe av de flere hundre personene som faktisk påtok seg oppgaven med å beskytte så mye de kunne av vår felles kulturelle arv, det være seg malerier, skulpturer eller byggverk under 2. verdenskrig.
Et rørende utgangspunkt synes jeg selv, og både Nina og jeg ble grepet av historien.
Det går ikke fort, action er ikke den mest relevante kategorien for The Monuments Men, selv om det til tider er sykt spennende, og surround-lyden i comfort-salen får vist hva den er god for i bittesmå støt.
Det dannes et godt, men ikke påtrengende dypt, bilde av hvem alle hovedpersonene er, og progresjonen føles naturlig. Tonen er ofte lett og lystig, noe som er med på å holde rytmen i filmen igang, men som det seg hør og bør i en film med utgangspunkt i krig blir det tidvis ganske mørkt også - dog uten at det blir beksvart og deprimerende.
En bitteliten spoileralert: Da det dukker opp en sidehistorie - et spesifikt personlig sideoppdrag ved siden av den generelle jakten på kunstverkene - så forblir den nettopp det; en sidehistorie. Det fremstår aldri som om hovedoppdraget blir skøvet til side til fordel for personlige mål, noe som oppleves både naturlig og forfriskende.

Filmen påpeker rett og slett viktigheten av innsatsen The Monuments Men gjorde, og den lykkes godt med det. Den gjorde ihvertfall utvilsomt inntrykk på meg.
Jeg anbefaler filmen til alle som tåler at det ikke går i hundre hele tiden, og jeg gir personlig 74 av 83 poeng.
Vil også foreslå å vente i to minutter etter at lyset slås på også, for første del av rulleteksten ledsages av sort/hvitt-bilder av noen av de faktiske Monuments Men og deler av deres fangst.

Og i kveld var det på'n igjen med en ny film, noe jeg skal si mer om imorgen.

Introduksjon - Anchorman 2

Før jul 2014 deltok jeg i en del julekalender-konkurranser på nett, fordi den som intet våger og denslags. Media Direct Norge hadde en fin kalender der man hver dag kunne vinne gratisbilletter til Oslo Kino, og selv om man i mange andre kalendere kunne vinne både iPads og flatskjermer håpet jeg hver dag på at jeg skulle vinne billetter, siden en kinotur er noe jeg sjeldent unner meg - til tross for at jeg er filmentusiast.

På selveste julaften fikk jeg en email fra Media Direct Norge, der jeg ble fortalt at jeg hadde vunnet hovedpremien i julekalenderen: Et VIP-kort som gir gratis adgang for 2 personer til alle forestillinger på Oslo Kino - gyldig i hele 2014..!

Kortet måtte spesiallages, så det kunne drøye litt fikk jeg vite, og gavmilde MDN sendte noen gratisbilletter i mellomtiden (disse ble raskt brukt på The Hobbit - The Desolation of Smaug).

Da kortet endelig var i hus var det imidlertid mange omstendigheter som gjorde at jeg ikke fikk påbegynt kinobesøkene umiddelbart, noe som var mildt sagt frustrerende.

Nå er imidlertid tiden inne for å begynne, og jeg skriver dette etter å ha hentet ut billetter til tre forestillinger, tre dager på rad.

Jeg fikk i den sammenheng lyst til å notere ned hvilke filmer jeg klarer å få med meg under dette året med gratis adgang på alle Oslos kinohus, og bestemte meg for å lage en liten blogg - mest for eget bruk, og ikke så mye for å anmelde filmene jeg ser, men egentlig bare for å loggføre hvert besøk og opplevelsen rundt det.

Min kjære Nina kjører full geek, og lagde en "hemmelig" og lukket Facebook-side for bare oss to, der vi kan invitere hverandre til kino-"events". I sin brillianse døpte hun denne gruppen Cinematopoeticon, og jeg viderefører navnet til denne bloggen.


I går kveld (mandag 17. februar 2014) var det første forestilling, og vi gikk mykt ut med "Anchorman 2 - The Legend Continues"

Det er kanskje ikke denne filmen det føltes viktigst å få med, men vi følte at den kunne passe på en trøtt mandagskveld. Det gjør den. En helt hysterisk teit film, som innfridde det som forventes av en film med Will Ferrell - særlig en film med Will Ferrell i ledtog med Paul Rudd, Steve Carrell og David Koechner. Det er et Will Ferrellathon.
Med unntak av noen små stikk til amerikansk nyhetsformidling og TV-kultur er det helt hjernedødt, og nesten hver scene fylles opp med masse skriking og uvilkårlig roping av det reneste nonsens.

Det er helt nydelig.

Jeg småhumrer og ler høyt kontinuerlig gjennom nesten hele filmen, og det gjør resten av salen også. Noen unge damer lenger bak holder tidvis på å gå helt istykker. Noe som er interessant var at publikum ler av ganske forskjellige ting hele veien, med unntak av de åpenbare latterbrølene som medfølger de største vitsene og hendelsene.
Virvaret eskalerer fullstendig i et av de merkeligste høydepunktene jeg har sett noensinne, og da blir det litt rart selv for meg. Et snev av ubehag sprer seg gjennom meg i det en av tidenes mest oppskrytte og selvgode popstjerner dukker opp i en liten cameo (og jeg mener ikke Will Smith, som faktisk er skuespiller) - men det er raskt overstått. Jeg håper imidlertid at dette var et engangstilfelle, og at han ikke nå skal påbegynne en skuespillerkarriere.

Jeg gir filmen 48 stjerner av femtisyv mulige for ren underholdningsverdi. Det er en guilty pleasure å se på disse filmene, jeg føler jo innerst inne at det er bare vås og søppel det jeg ser på, men det er jo helt åpenbart at jeg blir underholdt, og jeg forlater Ringens lille, men velpresterende, sal 6 i godt humør.

I kveld er det ny film.
Dukker det opp et nytt innlegg om den så kan det kanskje bety at jeg klarer å forplikte meg til denne bloggen.