8. 300: Rise Of An Empire

I 2006 kom filmen "300", basert på Frank Millers tegneserie om de beryktede krigerne fra Sparta. Som de fleste filmene Miller har vært involvert i (som Sin City og The Spirit) hadde 300 et spesielt visuelt særpreg, med mørke, skarpe kontraster, begrensede fargepaletter og kunstnerisk designede kampscener som nærmest kan beskrives som "en ballett med frittflytende blod og vilkårlige kroppsdeler på avveie".

Denne stilen smittet også av på andre filmer i samme genre, som f.eks. Immortals.

Jeg virkelig elsket 300, og skal gladelig innrømme at mye av grunnen til det er den visuelle stilen. Jeg kan godt like en film nesten utelukkende basert på at den er behagende å se på, og jeg likte til og med The Spirit (jeg er en av ganske få som gjorde det, har jeg følelsen av).

Da jeg så fikk nyss om at det skulle komme en oppfølger til 300 var forventningene mine like høye som de var lave. Jeg forventet en elendig historie, vakkert pakket inn i tunge videofiltre, green screen-scenarier og voldsakrobatikk.



Og skulle man ha sett: Det er akkurat dette 300: Rise of an Empire tilbyr. Uten så fryktelig mye historie å falle tilbake på tas vi med på en ny runddans av slow motion-vold og bare overkropper.

Rise of an Empire utspiller seg både før, under og etter historien som ble fortalt i 300. Xerxes er stadig på krigsfot og nærmer seg Athen, og Athens flåte, ledet av Themistocles, er i et ubestridelig mindretall. De må derfor ufrivillig inngå samarbeid med gamle fiender for å ha en sjanse til å forsvare seg.

Eller noe sånt.



Skuespillerinnsatsene er svært varierende, men det kan ofte være vanskelig å avgjøre om dette skyldes manus eller skuespilleren selv... Hovedrolleinnehaveren Sullivan Stapleton overbeviser meg allikevel ikke om at han innehar evnen til å gjøre det så mye bedre... Eva Green derimot gjør alt som kan gjøres som den spik, spenna gærne Artemisia, og står nærmest egenhendig for de øyeblikkene i filmen som har andre kvaliteter enn kun det visuelle. Hun er både underholdende, kjempe-ekkel og litt uforklarlig besnærende.



Jeg ville ha vært enormt skuffet dersom jeg hadde forventet storhet i tråd med originalen. Ettersom jeg "la fra meg hjernen i døra" klarte jeg å hygge meg allikevel, men det føles totalt sett umulig å utdele mer enn 3 av 8 avhoggede hoder (dog m/digital blodsprut).


Sånn apropos: Klingenberg 1 begynner å bli sliiiiiiiiten! Der har det ikke skjedd stort siden 80-tallet, minst. Støvete, slitt, kaldt, harde seter og generelt litt halvkjipt. Jeg forventet halvveis at det skulle dukke opp gamle Freia-damer med de gule plastbrettene med Firkløver og Isbre mint. Vi satt dessuten på det nederste midtfeltet, der det er så flatt at hvis man får en 7-åring i setet foran seg så ser man ikke halve bildet. Heldigvis var det såpass få tilstede at vi kunne flytte oss til vi kunne se hele det litt blasse lerretet.


Sånn halv-apropos:
Det jeg uansett kommer til å forbinde denne filmen mest med er at jeg lørdag 8. mars så den med min kjære før vi skulle ut og spise, trodde jeg. Etter filmen styrte hun oss imidlertid til Egertorget der jeg uten forvarsel ble overlatt til mine to gode venner Jørgen og Eirik som skulle ta meg med ut på en forsinket 40-årsfeiring. Episk kveld :)