6. Inside Llewyn Davis

Jeg er ikke akkurat noen fan av visesang eller visesangere. Det betyr ikke at jeg har noe fundamentalt mot genren, men det har bare aldri noensinne lokket meg på noe tidspunkt i mitt liv. Den eneste grunnen til at jeg sitter på Kino Victoria er at Inside Llewyn Davis er en film av Coen-brødrene, og de svikter sjelden når det gjelder å levere kvalitetsfilm - men det er ikke til å unngå at jeg innstiller meg på at dette kanskje blir en velfilmet men litt kjedelig opplevelse.

Så, da filmen begynner og Oscar Isaac i hovedrollen som Llewyn Davis begynner å synge "Hang Me, Oh Hang Me" overraskes jeg av å ikke bare bli uhorvelig imponert av skuespillerens sangferdigheter, men også av at jeg synes sangen er kjempefiiiin. Jeg pleier ikke synes at sanger er finere enn med én 'i'.

Denne karakterbrytende reaksjonen må jo være Ethan og Joel Coens verk. Det klinger så uhørt godt, og samtidig er både filmingen og stemningsoppbyggingen sublim - og jeg merker at jeg blir svært nysgjerrig på historien bak denne filuren, til tross for at konseptet "karer som sitter med lukkede øyne og synger ømt med en kassegitar på kneet" normalt kan gi meg både høysnue og sure oppstøt.


Året er 1961, og vi møter altså Llewyn Davis - en dyktig visesanger som opptrer på små klubber i Greenwich Village i New York og som tilsynelatende har et trekvart- til halvhjertet ønske om å bli oppdaget. Som en sann kunstnersjel går han slettes ikke med på at salgbarheten skal komme før musikken. Han har en skive ute som ikke selger stort og han gjør ikke store egeninnsats for å øke omsetningen, og agenten hans har kanskje litt vel lang fartstid i bransjen til å kunne få fart på salget. Ikke er Llewyn spesielt begeistret for de få stedene som tilbyr spillejobber heller - både scene, publikum og andre musikere får Nogenlunde til Lite godt i Davis' karakterbok. Det største problemet er allikevel at Llewyn tidligere var en del av en relativt populær duo, men etter at partneren hans døde klarer han ikke å finne fotfestet igjen, og hans manglende evne til å både takle sorgen og å finne veien videre som soloartist fører til at han spenner bein på seg selv om og om igjen.

Alt dette resulterer i at Llewyn ikke er direkte velstående, og hverdagen hans består i stor grad i å finne noen som gidder å tilby ham et måltid og husrom for natten, og det er ingen tvil om at han begynner å slite ut gjestmildheten innen sin nærmeste vennekrets.

Filmen sirkler rundt seg selv, og underveis får vi ta del i en rekke både hverdagslige og bisarre situasjoner, i ekte Coen-ånd. Det innebærer selvfølgelig også vakker filming og lyssetting, melankoli og koksgrå til svart humor, spektakulært troverdig stusselighet og øyeblikk der man ikke er heeelt sikker på at man skjønner hva som er i ferd med å skje.

Jeg har hørt at filmen er full av symbolikk, figurer og referanser bl.a. fra klassisk russisk litteratur, men jeg skal villig innrømme at dette gikk meg fullstendig over hodet. Ikke at det gjør meg noe; formidable skuespillerinnsatser, god dialog, fargerike og/eller -fattige personligheter og vidunderlig kleine situasjoner gjør dette uansett førkunnskap til en litt lun, litt mørk og svært morsom opplevelse som alle bør kunne verdsette.

Jeg kan forestille meg hvor gøy det må ha vært for de som forsto koblingene og symbolikken. Dette diskuteres sikkert på en annen blogg bare noen tastetrykk unna.

Oscar Isaac er som nevnt helt strålende, ikke bare hva synging angår. En del av Llewyns reaksjoner på både folk og hendelser er helt ubetalelige. Jeg skulle så gjerne ha gitt et spesifikt eksempel, men det hadde ødelagt en fantastisk scene. Det holder kanskje å si at Llewyn ikke er helt komfortabel med å synge under private tilstelninger.

Det dukker opp flere andre kjente ansikter, selv om det ikke er en full "stjerne-orgie" - men John Goodman er jo alltid velkommen i en Coen-film, og gjør som vanlig en fantastisk innsats. Vi møter også bl.a. Adam Driver (den ufyselige Adam fra Apatow-serien Girls, et utvilsomt talent som er ryktet å skulle spille Sith-herre i Episode VII), Justin Timberlake og gode, gamle F. Murray Abraham (F. MURRAY ABRAHAAAM!).

Hver gang jeg ser en ny Cohen-film tenker jeg at "denne vil jeg se en gang til", men det blir allikevel sjelden slik - uten at jeg egentlig kan forklare hvorfor. Denne er det imidlertid en god sjanse for at ender opp i Blu-Ray-hylla.

Jeg gir Inside Llewyn Davis 7 av 8 oransje katter (fredag 28. februar).

5. Dallas Buyers Club

Dette innlegget inneholder noen spoilers om du ikke kjenner til handlingen i Dallas Buyers Club

Det finnes noen skuespillere som man kjenner ansiktet på, mimikken til og lyden av svært godt selv om man ikke egentlig har sett dem i så mye. Joda, Matthew McConaughey har spilt i relativt mange filmer, men kanskje ikke så mange som har vekket min interesse. Det finnes noen, men det blir i stil med "åja, han var med i Amistad, ja!" og "jøss, jeg husker ikke ham i Contact" - for ikke å snakke om "Reign Of Fire? Så jeg egentlig noensinne Reign Of Fire"?

Men jeg liker ham. Så rart det enn høres ut, så finner jeg hans tilstedeværelse behagelig og beroligende. Jeg vet jeg ikke er alene om å synes dette, min Late Night-helt Craig Ferguson sa det til ham på showet sitt her om året: "You know, whenever I talk to you, I feel like everything's gonna be alright".

5 minutter inn i Dallas Buyers Club synes jeg slettes ikke at noe føles spesielt ålreit. McConaughey ser helt jævlig ut, og oppfører seg like ille. Han spiller Ron Woodruf, en fordrukken, neddopet, svindlende, homofob, mannsjåvinistisk rasist av en møkkamann, som nekter å tro at han har fått en "homsesykdom" - til tross for at han ser ut til å veie 44 kilo med klærne på - og jeg har til å begynne med hardt for å tro at jeg skal kunne føle noe sympati for ham. Jeg kjenner jo premisset for filmen; "Mann får HIV, nekter å innfinne seg med det, og påtar seg det æresfulle oppdraget med å skaffe bedre medikamenter for seg selv og andre AIDS-syke", men likefullt: hvordan skal jeg kunne heie på denne personen?

McConaughey leverer selvfølgelig allikevel, og vi blir vitne til en troverdig forandring i Woodrufs syn på seg selv og sine medmennesker. Selv om han kanskje aldri blir en 100% likandes kar, blir jeg svært engasjert og mot slutten sitter jeg formelig med vuvuzela og Woodruf-vimpel. Det er klart at jeg kanskje er litt lettengasjert, særlig når dette er basert på en sann historie der antagonistene er amerikansk helsepolitikk, lobbyvirksomhet og trangsynthet, og ofrene er vanlige mennesker som ikke bare får en dødelig sykdom, men som også må kjempe mot fordommer, uvitenhet og legemiddelindustriens hensynsløse natur. Ron Woodruf blir bare et sårt behøvd våpen i kampen, og McConaughey gjør rollen helt perfekt.

Det er varmt, trist, muntert og opprørende om hverandre. Tidvis er det ubehagelig, symptomene blir illustrert med svimlende kameraføring og overbevisende tinnitus-effekter. Og mengder av lei hoste.

Jared Leto gjør en strålende rolle som den transkjønnede Rayon som også har pådratt seg sykdommen, og som blir Rons forretningspartner og venn. Rayon er en oppdiktet person, som i følge screenwriter Craig Borten er ment som en personifisering av alt og alle som påvirket og utfordret Woodruf under hans arbeid med The Dallas Buyers Club.

Det er fantastisk vellaget og velspilt, og selv om jeg ikke helt klarer å få følelsen av å se en storfilm i ordets rette forstand, synes jeg allikevel igjen at jeg ser en viktig film. De "små" heltene kan lett forsvinne i en verdenshistorie som er preget av grusomheter, plager og tragedier, og vi kan ha godt av å lære om dem og huske dem - selv om de heltemessige handlingene til somme kan ha hatt utspring i egoistiske behov.

Det er ihvertfall ingen tvil om at Matthew McConaughey er tilbake - eller skal man regelrett kunne si at han endelig har ankommet? Siden jeg var og så Dallas Buyers Club torsdag 27. februar har han rukket å motta Oscar for Beste mannlige rolle i nettopp denne filmen. Etter sin fantastiske opptreden i The Wolf Of Wall Street, og med den kommende Interstellar og den pågående serien True Detective (som jeg gleder meg så mye til at jeg nesten revner) i tillegg må han velfortjent kunne utnevnes som et av nåtidens viktigste og største navn i Hollywood.

Jeg gir filmen 67 av 73 Alright, alright, alrights.