Jeg er ikke akkurat noen fan av visesang eller visesangere. Det betyr ikke at jeg har noe fundamentalt mot genren, men det har bare aldri noensinne lokket meg på noe tidspunkt i mitt liv. Den eneste grunnen til at jeg sitter på Kino Victoria er at Inside Llewyn Davis er en film av Coen-brødrene, og de svikter sjelden når det gjelder å levere kvalitetsfilm - men det er ikke til å unngå at jeg innstiller meg på at dette kanskje blir en velfilmet men litt kjedelig opplevelse.
Så, da filmen begynner og Oscar Isaac i hovedrollen som Llewyn Davis begynner å synge "Hang Me, Oh Hang Me" overraskes jeg av å ikke bare bli uhorvelig imponert av skuespillerens sangferdigheter, men også av at jeg synes sangen er kjempefiiiin. Jeg pleier ikke synes at sanger er finere enn med én 'i'.
Denne karakterbrytende reaksjonen må jo være Ethan og Joel Coens verk. Det klinger så uhørt godt, og samtidig er både filmingen og stemningsoppbyggingen sublim - og jeg merker at jeg blir svært nysgjerrig på historien bak denne filuren, til tross for at konseptet "karer som sitter med lukkede øyne og synger ømt med en kassegitar på kneet" normalt kan gi meg både høysnue og sure oppstøt.
Året er 1961, og vi møter altså Llewyn Davis - en dyktig visesanger som opptrer på små klubber i Greenwich Village i New York og som tilsynelatende har et trekvart- til halvhjertet ønske om å bli oppdaget. Som en sann kunstnersjel går han slettes ikke med på at salgbarheten skal komme før musikken. Han har en skive ute som ikke selger stort og han gjør ikke store egeninnsats for å øke omsetningen, og agenten hans har kanskje litt vel lang fartstid i bransjen til å kunne få fart på salget. Ikke er Llewyn spesielt begeistret for de få stedene som tilbyr spillejobber heller - både scene, publikum og andre musikere får Nogenlunde til Lite godt i Davis' karakterbok. Det største problemet er allikevel at Llewyn tidligere var en del av en relativt populær duo, men etter at partneren hans døde klarer han ikke å finne fotfestet igjen, og hans manglende evne til å både takle sorgen og å finne veien videre som soloartist fører til at han spenner bein på seg selv om og om igjen.
Alt dette resulterer i at Llewyn ikke er direkte velstående, og hverdagen hans består i stor grad i å finne noen som gidder å tilby ham et måltid og husrom for natten, og det er ingen tvil om at han begynner å slite ut gjestmildheten innen sin nærmeste vennekrets.
Filmen sirkler rundt seg selv, og underveis får vi ta del i en rekke både hverdagslige og bisarre situasjoner, i ekte Coen-ånd. Det innebærer selvfølgelig også vakker filming og lyssetting, melankoli og koksgrå til svart humor, spektakulært troverdig stusselighet og øyeblikk der man ikke er heeelt sikker på at man skjønner hva som er i ferd med å skje.
Jeg har hørt at filmen er full av symbolikk, figurer og referanser bl.a. fra klassisk russisk litteratur, men jeg skal villig innrømme at dette gikk meg fullstendig over hodet. Ikke at det gjør meg noe; formidable skuespillerinnsatser, god dialog, fargerike og/eller -fattige personligheter og vidunderlig kleine situasjoner gjør dette uansett førkunnskap til en litt lun, litt mørk og svært morsom opplevelse som alle bør kunne verdsette.
Jeg kan forestille meg hvor gøy det må ha vært for de som forsto koblingene og symbolikken. Dette diskuteres sikkert på en annen blogg bare noen tastetrykk unna.
Oscar Isaac er som nevnt helt strålende, ikke bare hva synging angår. En del av Llewyns reaksjoner på både folk og hendelser er helt ubetalelige. Jeg skulle så gjerne ha gitt et spesifikt eksempel, men det hadde ødelagt en fantastisk scene. Det holder kanskje å si at Llewyn ikke er helt komfortabel med å synge under private tilstelninger.
Det dukker opp flere andre kjente ansikter, selv om det ikke er en full "stjerne-orgie" - men John Goodman er jo alltid velkommen i en Coen-film, og gjør som vanlig en fantastisk innsats. Vi møter også bl.a. Adam Driver (den ufyselige Adam fra Apatow-serien Girls, et utvilsomt talent som er ryktet å skulle spille Sith-herre i Episode VII), Justin Timberlake og gode, gamle F. Murray Abraham (F. MURRAY ABRAHAAAM!).
Hver gang jeg ser en ny Cohen-film tenker jeg at "denne vil jeg se en gang til", men det blir allikevel sjelden slik - uten at jeg egentlig kan forklare hvorfor. Denne er det imidlertid en god sjanse for at ender opp i Blu-Ray-hylla.
Jeg gir Inside Llewyn Davis 7 av 8 oransje katter (fredag 28. februar).
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar