Det finnes noen skuespillere som man kjenner ansiktet på, mimikken til og lyden av svært godt selv om man ikke egentlig har sett dem i så mye. Joda, Matthew McConaughey har spilt i relativt mange filmer, men kanskje ikke så mange som har vekket min interesse. Det finnes noen, men det blir i stil med "åja, han var med i Amistad, ja!" og "jøss, jeg husker ikke ham i Contact" - for ikke å snakke om "Reign Of Fire? Så jeg egentlig noensinne Reign Of Fire"?
Men jeg liker ham. Så rart det enn høres ut, så finner jeg hans tilstedeværelse behagelig og beroligende. Jeg vet jeg ikke er alene om å synes dette, min Late Night-helt Craig Ferguson sa det til ham på showet sitt her om året: "You know, whenever I talk to you, I feel like everything's gonna be alright".
5 minutter inn i Dallas Buyers Club synes jeg slettes ikke at noe føles spesielt ålreit. McConaughey ser helt jævlig ut, og oppfører seg like ille. Han spiller Ron Woodruf, en fordrukken, neddopet, svindlende, homofob, mannsjåvinistisk rasist av en møkkamann, som nekter å tro at han har fått en "homsesykdom" - til tross for at han ser ut til å veie 44 kilo med klærne på - og jeg har til å begynne med hardt for å tro at jeg skal kunne føle noe sympati for ham. Jeg kjenner jo premisset for filmen; "Mann får HIV, nekter å innfinne seg med det, og påtar seg det æresfulle oppdraget med å skaffe bedre medikamenter for seg selv og andre AIDS-syke", men likefullt: hvordan skal jeg kunne heie på denne personen?
McConaughey leverer selvfølgelig allikevel, og vi blir vitne til en troverdig forandring i Woodrufs syn på seg selv og sine medmennesker. Selv om han kanskje aldri blir en 100% likandes kar, blir jeg svært engasjert og mot slutten sitter jeg formelig med vuvuzela og Woodruf-vimpel. Det er klart at jeg kanskje er litt lettengasjert, særlig når dette er basert på en sann historie der antagonistene er amerikansk helsepolitikk, lobbyvirksomhet og trangsynthet, og ofrene er vanlige mennesker som ikke bare får en dødelig sykdom, men som også må kjempe mot fordommer, uvitenhet og legemiddelindustriens hensynsløse natur. Ron Woodruf blir bare et sårt behøvd våpen i kampen, og McConaughey gjør rollen helt perfekt.
Det er varmt, trist, muntert og opprørende om hverandre. Tidvis er det ubehagelig, symptomene blir illustrert med svimlende kameraføring og overbevisende tinnitus-effekter. Og mengder av lei hoste.
Jared Leto gjør en strålende rolle som den transkjønnede Rayon som også har pådratt seg sykdommen, og som blir Rons forretningspartner og venn. Rayon er en oppdiktet person, som i følge screenwriter Craig Borten er ment som en personifisering av alt og alle som påvirket og utfordret Woodruf under hans arbeid med The Dallas Buyers Club.
Det er fantastisk vellaget og velspilt, og selv om jeg ikke helt klarer å få følelsen av å se en storfilm i ordets rette forstand, synes jeg allikevel igjen at jeg ser en viktig film. De "små" heltene kan lett forsvinne i en verdenshistorie som er preget av grusomheter, plager og tragedier, og vi kan ha godt av å lære om dem og huske dem - selv om de heltemessige handlingene til somme kan ha hatt utspring i egoistiske behov.
Det er ihvertfall ingen tvil om at Matthew McConaughey er tilbake - eller skal man regelrett kunne si at han endelig har ankommet? Siden jeg var og så Dallas Buyers Club torsdag 27. februar har han rukket å motta Oscar for Beste mannlige rolle i nettopp denne filmen. Etter sin fantastiske opptreden i The Wolf Of Wall Street, og med den kommende Interstellar og den pågående serien True Detective (som jeg gleder meg så mye til at jeg nesten revner) i tillegg må han velfortjent kunne utnevnes som et av nåtidens viktigste og største navn i Hollywood.
Jeg gir filmen 67 av 73 Alright, alright, alrights.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar