Det er kanskje egentlig ikke så stort behov for at jeg legger ut i det vide og brede om "The Wolf Of Wall Street". Er man mer enn litt interessert i film er sjansen stor for at man alt ar sett den, eller i det minste har fått med seg hva det dreier seg om - og at det lukter Oscar lang vei.
Leonardo DiCaprio og Martin Scorsese er en mektig kombinasjon som umiddelbart skaper forventinger og håp om storhet, men onsdagens besøk på Kino Victoria ble utrolig nok enda bedre enn jeg hadde våget håpe.
Premisset er enkelt. Vi følger Jordan Belfort, en dyktig ung aksjemegler, fra han begynner i bransjen til han har blitt et av de største og mest beryktede navnene både for aktører innen aksjemarkedet og spesialenheter innen FBI.
Det er en vidunderlig ublu og lite diskrét fremstilling. Det har ikke gått mange minuttene innen jeg får se kokain bli brukt på oppfinnsomme, nye måter, og jeg for første av utallige ganger tenker på min venn Jørgen som tok med seg sin mor på kino for å se denne filmen.
Nakenhet, dopbruk, vold, banndom og generelt kritikkverdig oppførsel er ikke mangelvare, og det hadde kunnet kanskje blitt en rent spekulativ film (Stocksploitation?) om det ikke hadde vært så sykt, sykt vellaget og velspilt. Jeg har ikke lyst til å si stort om hva som skjer underveis, dette er en film man bare må se, med mindre man er altfor lett støtt.
Om man så ser den og ikke liker den har man utvilsomt fått seg en opplevelse man sjeldent vil glemme.
Skuespillerprestasjonene er helt fantastiske, ledet an av en helt hensynsløs maktdemonstrasjon fra Leonardo DiCaprio. Han er jo utvilsomt et av verdens største skuespillertalenter, noe som har vært tydelig for meg siden første gang jeg så ham, i "What's Eating Gilbert Grape". Den gang trodde jeg lenge at Lasse Hallström hadde fått en utviklingshemmet gutt til å spille rollen som Arnie - en rolle det også kan føles som om DiCaprio henter frem i et av de beste og mest uforglemmelige partiene av "Wolf". I rollen som Belfort er han så stor at det nesten ikke er plass på lerretet, og det er en fryd å følge den tidvis ufyselige rollefiguren hans gjennom 180 hurtig unnagjorte minutter.
Den øvrige rollebesetningen er også nydelig sammensatt. Den brokete gjengen Belfort omgir seg med, både av kolleger og venner, er så overbevisende og underholdende at man bare må glise av alt de tar seg til - nesten uansett om man vil eller ikke.
Jonah Hill presterer igjen å være både 100% rollefigur og 100% Jonah Hill, hvilket alltid er gøy.
Den alltid likandes Rob Reiner spiller Belforts far, og Matthew McConaughey briljerer som mannen som klarer å korrumpere Belfort allerede på hans første dag på jobb - og banker i samme slengen inn en musikalsk referanse som kommer til å bli mye referert og imitert i uoverskuelig framtid (SPOILER-link: McConaughey forteller om bakgrunnen til denne scenen).
Kyle Chandler, som til tross for en lang merittliste for meg fortsatt er "han karen fra TV-serien Early Edition" overrasker med en utrolig sterk innsats, og rykker langt opp i køen over skuespillere jeg respekterer og håper å se mye mer av. Moro.
Jeg kan egentlig ikke si stort mer om The Wolf Of Wall Street uten å ødelegge. Gå og se den.
GÅ OG SE DEN!
Den får 36 av 38 mulige poeng.
Jeg må få tillegge at dette var mitt første besøk på Vika Kino etter at det ble pusset opp og gjort om til Kino Victoria.
Konseptet med restaurant og kino er artig, men det er litt forvirrende å bli spurt om man har reservert bord når man er på vei til kinosalen. Det heter seg jo at man kan kjøpe mat og spise i restauranten eller ta det med inn i salen, noe som gjorde at jeg forestilte meg en sal med massevis av stoler og bord, men sal 1 er fortsatt en standard kinosal, bare med et litt større "brett" på armlenet. Jeg var takknemlig for at jeg tok med meg en lakrisstang og ikke en bolle lett kremet fiskesuppe inn. De tenkte sikkert mest på sine småretter til nettopp slikt bruk. Salen er forøvrig stor og fin, med bra luft og behagelige seter. Lyden er bra, men tidvis litt skarp, og under en litt skrikete scene gjorde det litt vondt i ørene. Bildet er derimot helt perfekt, og da lyset dimmes og filmen begynner er Universal-vignetten så crisp og klar at jeg har for meg at dette må være det beste bildet jeg har sett på et kinolerret.
Nå hadde vi egentlig planer om å være på kino i både igår, idag og imorgen, men helgen kom og tok oss og vi har ikke klart å karre oss opp for å bestille billetter enda (siden VIP-kortet er litt spesielt får jeg ikke bestilt over nett).
Neste innlegg vil vise når, hvor og hva vi klarer å få med oss neste gang :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar