2. The Monuments Men

I går (tirsdag 18. februar 2014) var det klart for ukens andre kinotur.

Samtidig som jeg ser fram mot å se The Monuments Men mye fordi jeg er fan av de deltakende skuespillerne (George Clooney, Cate Blanchett, Bill Murray, Matt Damon, Bill Balaban m.fl.) så føles det godt å bruke VIP-kortet mitt til å se en "ordentlig" film.

Jeg mener, Anchorman 2 var morsom, men en film om en gruppe menn som frivillig ville delta i feltet under 2. verdenskrig for å forsøke å redde og gjenfinne kunst og kulturskatter står det jo uomtvistelig litt mer respekt av.
Det kommer til å se så uendelig mye bedre ut å poste på Facebook at jeg bruker fribilletten for å se en film basert på en sann historie om kulturbevaring og heltemot, enn en film som knapt er basert på et manus i det hele tatt.



Filmen er kjempebra, rett og slett. Jeg ser i ettertid at den får blandet kritikk, på både relevant og skikkelig irrelevant grunnlag.
Noen synes den bruker for lite tid på å tegne opp personene vi følger og båndene som finnes og dannes mellom disse, noen mener det er i overflod.
Noen på IMDB mente det var "den dårligste WWII-filmen de hadde sett", men da kan jeg ikke annet enn å føle at de ikke hadde sjekket hva slags film de skulle se på forhånd. Nei, det er jo ikke så mye en krigsfilm per definisjon, samtidig som at det er på flere måter kun krig og konsekvenser av krig det handler om.

Vi møter altså en liten gruppe av de flere hundre personene som faktisk påtok seg oppgaven med å beskytte så mye de kunne av vår felles kulturelle arv, det være seg malerier, skulpturer eller byggverk under 2. verdenskrig.
Et rørende utgangspunkt synes jeg selv, og både Nina og jeg ble grepet av historien.
Det går ikke fort, action er ikke den mest relevante kategorien for The Monuments Men, selv om det til tider er sykt spennende, og surround-lyden i comfort-salen får vist hva den er god for i bittesmå støt.
Det dannes et godt, men ikke påtrengende dypt, bilde av hvem alle hovedpersonene er, og progresjonen føles naturlig. Tonen er ofte lett og lystig, noe som er med på å holde rytmen i filmen igang, men som det seg hør og bør i en film med utgangspunkt i krig blir det tidvis ganske mørkt også - dog uten at det blir beksvart og deprimerende.
En bitteliten spoileralert: Da det dukker opp en sidehistorie - et spesifikt personlig sideoppdrag ved siden av den generelle jakten på kunstverkene - så forblir den nettopp det; en sidehistorie. Det fremstår aldri som om hovedoppdraget blir skøvet til side til fordel for personlige mål, noe som oppleves både naturlig og forfriskende.

Filmen påpeker rett og slett viktigheten av innsatsen The Monuments Men gjorde, og den lykkes godt med det. Den gjorde ihvertfall utvilsomt inntrykk på meg.
Jeg anbefaler filmen til alle som tåler at det ikke går i hundre hele tiden, og jeg gir personlig 74 av 83 poeng.
Vil også foreslå å vente i to minutter etter at lyset slås på også, for første del av rulleteksten ledsages av sort/hvitt-bilder av noen av de faktiske Monuments Men og deler av deres fangst.

Og i kveld var det på'n igjen med en ny film, noe jeg skal si mer om imorgen.